Verdens penge- og betalingssystemer står midt i en teknologisk omstilling, men det mange ser på som en revolusjon, er i realiteten en gradvis utvikling.
Økonomene Nouriel Roubini og Brunello Rosa mener det ikke vil være kryptovalutaene som endrer verden, men snarere statlig styrte og regulerte løsninger som utvikles over tid.
Gjennom historien har betalingssystemene våre vært bygget på en kombinasjon av sentralbankenes penger og private penger fra forretningsbankene. I dag, selv med fremveksten av fintech-tjenester som Alipay, PayPal og Venmo, er det fortsatt bankinnskudd og kredittkort som utgjør ryggraden i det meste av betalingsflyten. Det tyder på en evolusjon, ikke et teknologisk jordskjelv.
Når det gjelder bitcoin og andre desentraliserte kryptovalutaer, påpeker Roubini og Rosa at de rett og slett ikke fungerer som ekte penger. De mangler egenskapene som gjør en valuta nyttig i praksis: stabil verdi, bred aksept og evnen til å fungere som målestokk. Selv El Salvadors eksperiment med å gjøre bitcoin til lovlig betalingsmiddel har hatt begrenset gjennomslag, med kun en liten andel av transaksjoner i landet som faktisk skjer med kryptovaluta.
Selv om enkelte analytikere mener bitcoin kan bli en form for digitalt gull – en trygg havn for investeringer – er det fortsatt uklart om denne rollen vil slå rot. I stedet har det vokst frem tre andre modeller med større potensial: digitale sentralbankpenger (DSP), stablecoins og tokeniserte bankinnskudd.
Mye tyder på at det er disse løsningene som vil forme fremtidens økonomiske infrastruktur. For eksempel har frykten for at folk vil trekke pengene sine fra bankene under kriser, og utløse massive «bank runs», som følge av DSP, blitt mindre relevant ettersom det antas at sentralbankene vil sette grenser for hvor mye DSP man kan eie. Det er også lite sannsynlig at DSP vil være rentebærende eller programmerbare i utstrakt grad, noe som roer ned markedet og myndighetene.
Private betalingsløsninger vil derfor fortsatt ha en stor plass i systemet. Fintech-selskaper tilbyr i dag raske og billige betalingsløsninger som ikke nødvendigvis er basert på blokkjede, men som likevel fungerer effektivt. Samtidig jobber statlige aktører med å forbedre infrastrukturen gjennom betalingsnettverk som muliggjør raske og sikre transaksjoner mellom banker og bedrifter.
Skepsis mot stablecoins i Europa
Samtidig har geopolitikken begynt å spille en stadig større rolle i hvordan digitale penger utvikler seg. I USA fremmer Trump-administrasjonen bruken av dollar-stablecoins som en måte å sikre dollarens globale dominans på. I Europa har man valgt en annen vei, der stablecoins sees på med skepsis, blant annet fordi de kan bidra til å undergrave reguleringene rundt hvitvasking og kundeidentifikasjon. Her satser man heller på digitale sentralbankpenger og tokeniserte innskudd. I Kina er stablecoins i praksis uønsket, og staten satser heller på digital renminbi og fintech-løsninger under statlig kontroll.
De forente arabiske emirater trekkes frem som et av få land som virkelig har begynt å bygge en helhetlig struktur for digitale penger, der både DSP, stablecoins og tokeniserte innskudd har ulike, men utfyllende roller. Dette kan bli en modell for resten av verden, der offentlige og private løsninger lever side om side i et system som tilbyr sikkerhet, effektivitet og innovasjon.
Roubini og Rosa mener at til tross for hypen rundt desentralisering og blokkjede, er det fortsatt sentraliserte systemer og regulerte aktører som har størst troverdighet. Selv mange av dagens løsninger basert på blokkjede har i praksis et sentralisert oppsett, med aktører som godkjenner og validerer transaksjoner, snarere enn åpne og tillatelsesfrie systemer.
Geopolitikken vil avgjøre mye. Kina bruker sin digitale valuta aktivt i utenrikspolitikken for å svekke dollarens posisjon. Med teknologier som m-Bridge og alternative betalingssystemer til SWIFT, som CIPS, legger Kina press på den amerikanske dominansen. Samtidig ser vi at eurosonen forsøker å sikre en viss strategisk autonomi ved å utvikle en digital euro, og unngå å havne i skvis mellom en digital dollar og en fremvoksende e-CNY.
Stablecoins, som tidligere ble sett på som en trussel, vurderes nå i nytt lys – også av skeptikere. Muligheten for å bruke dem til å støtte statlige valutaer kan bli et sentralt virkemiddel for å sikre finansiell suverenitet.
Konklusjonen er at det ikke blir en teknologisk revolusjon som endrer pengene våre, men heller en gradvis og kontrollert utvikling. Nettverkseffektene fra dagens systemer er sterke, og det er for mye på spill – både økonomisk og politisk – til å overlate pengene våre til desentraliserte og anonyme løsninger. Penger vil også i fremtiden være noe staten har ansvar for, og kryptovalutaene vil forbli et spekulativt sidespor snarere enn kjernen i det globale finanssystemet.